Kom!

Vi holder åpent hus på Askøy for alle som vil møte oss før vi reiser igjen. Tilbudet gjelder søndag 25. og mandag 26. oktober.

Velkommen!

I dag ble Aron døpt. Det var kirkegang og koldtbord og stor stas i heimen! I morgen blir det tannlegetur på tobarnsfaren, med prisoverslag på opptil flere "høvdinger"... Ellers er det handling, pakking og ymse papirarbeid som står på tapetet de siste ukene.

Torstein

hjelp

Å lese bøker er bra - og trivelig. For meg er det blitt en yndlingsbeskjeftigelse, særlig om de mørke kveldene der vi bor. Nå er tiden inne for å handle nok bøker for en god stund fremover. Har du noen tips? Hva leser du?

Torstein

overstått allerede

Da er det en glede å informere om at Aron Habostad ble født i natt. 3200 gram og 48 cm lang. Alt er vel med alle av oss. Det var på nære nippet at Torstein ikke rakk det. Han kom samme dag som riene startet!

Nå gleder vi oss over tiden i Norge - og at vi er blitt fire!

i sjul

Det var på tide å besøke en venn. Han bor slik til at jeg må bruke bilen for å komme dit. Vennen er en av de som regelmessig får bibelhistorier av oss. Jeg ville prøve å undervise på malinké denne gangen. Derfor reiste jeg sammen med en annen som skulle være språkhjelper. Denne språkhjelperen insisterte på å ha med seg en av sine kontakter også. Dermed var vi tre i bilen.

Avtalen var å hente denne tredje personen litt utenfor landsbyen, langs hovedveien, et godt stykke borte fra hans eget hus. Han hadde visst et ærend der.

Vi møttes som avtalt og gjennomførte turen. Språkutfordringen gikk greit. Vi ba, delte Guds ord og spiste sammen.

På returen skjedde det at denne «tredjepersonen» la seg ned i baksetet. Min første tanke var at han var trett eller syk. Men det var ikke noe slikt. Hun var redd.

For å komme hjem til oss alle tre måtte vi nemlig kjøre gjennom hele landsbyen, fra den ene enden til den andre. Han var nok redd for å bli sett i misjonens bil. Han var nok ikke klar for å gå åpent ut enda med sin begynnende tro. Han gjemte seg i frykt for sin familie og andre. Derfor la han seg ned på gulvet i bilen.

Dette er noe jeg bare må respektere. Stoltheten var ikke mindre der jeg sneglet meg gjennom marked og bønnerop.

Denne lille historien er nok ikke så spesiell, men den sier ganske mye om hvordan det er for oss her. Den forteller oss at varsomhet nok er vel så effektivt som overmot. Kanskje.

En annen ting er at vi endelig har flyttet inn i nytt hus, «vårt eget!» I den forbindelse har vi hatt en innflyttingsfest. Her kaller de det offerfest. Selv om vi ikke ofret, godtok folk festen som en offerfest likevel. Vi serverte mat, informerte om oss og tomten vår – og ba en bønn. Naboene og de som har bygget huset kom med velsignelsesord til oss. Vi var velkomne!

I dag har vi reist til Bamako. Først og fremst på grunn av svangerskapskontroll. Men det er alltid en hel drøss med saker som skal ordnes. Vi har for eksempel hentet en handicap-sykkel som misjonen har støttet en dame i landsbyen med.

Etter snart ett år i landet, kan enkelte dager virke sånn noenlunde normale. Vi begynner å bli vant med slik det er her. Andre ganger er det ting som minner oss om at vi ikke er i vårt eget land. Som da noen fortalte meg om den lokale tradisjonen omkring det å ha et totem. Hvis du har panteren som totem, kan det hende at du har «to liv». Det vil si at du er en person i landsbyen, som alle andre – men at du også er en panter (eller en løve) i skogen. Hvis en jeger skyter panteren din dør du også. Sånn på ordentlig.. Greit å vite når jeg har blitt jeger selv!

Torstein

mai

Mai måned er snart over, så nå vi kan si at vi har overlevd det varmeste vi har kjent noen gang! Det har bra.

Vårt første arbeidsår i Mali er nærmere slutten enn begynnelsen og vi ser at tiden har gjort mye med oss. Vi har etablert mange kontakter og er ikke fullt så nye i landsbybildet (selv om vi i høyeste grad føler oss nye enda). Språket går sakte men sikkert framover.

Her en dag fant Torstein en skorpion i boden der vi har gasskolbene til komfyren og kjøleskapet - rett utenfor kjøkkendøra. Ikke særlig fint å tenke på. Den var lys levende og hadde sikkert fint satt oss til livs om den fikk sjansen... Den lever ikke lenger.

Noe mer ufarlig og noe mer fascinerende var det første store regnskyllet som kom i forrige uke, eller nærmere bestemt sandstormen som kom i forkant. Jeg var litt for sein med å lukke alle vinduer grunnet Levi på stellebordet, så hele huset var dekt av et fint lag med støv på noen ytterst få minutter. Kjøkkenbenken var nettopp vaska, men det var bare å gå over bord og benker en gang til. Støv på hjernen har jeg pakka bort for lengst.

Noe mer som kom med regnet var insektene. De kom nemlig kvelden etter og ville inn. De største lagde bare et fælt leven på myggnettingen, men de minste krypene er vanseklig å holde ute. Så noen greide å innta vår bolig, helt til jeg kom på å dekke til nederst under dørene. Det endte med at vi spiste en rask kveldsmat, stående på kjøkkenet og var i seng kl 21, så lyset ikke fristet dem mer.

Jeg (Gunhild) og Levi reiser hjem til Norge i midten av juli og blir til babyen kommer. Vi har begynt nedtellingen og gleder oss stort til å treffe familie og venner igjen. Torstein kommer etter noen uker senere. Da blir vi stort sett å finne på Sunnmøre fram til begynnelsen av november.

Alt for denne gangen

Gunhild

dagen i dag, og i går

Retreatet og styremøtene er ferdige, og vi reiste de ti milene hjem igjen i går. Kjekt å høre om alle som har spurt etter oss i løpet av disse to ukene vi har vært borte! Vi la oss på taket som vi pleier om kvelden. Natten ble imidlertid avbrutt av en svært febervarm unge.

Det er sånt som skjer, tenkte vi. Vi gav ham paracet, ventet litt, og la oss igjen. Om morgenen våknet vi av sol rett i ansiktet! Vi hadde sovet en times tid lenger enn vi pleier. Rett opp, kattevask og en tørr bagett – og så gikk Torstein i en begravelse.

Når de skulle be for den døde, ville de denne gangen gå inn i moskeen, siden den lå like ved. Dermed tok han seg et par runder i kvartalet istedet for – og slo følge med gravfølget igjen da de kom ut.

Da han kom hjem igjen, var feberen like ille. Nesten 40 i feber og over førti grader ute! Det er varmt..

Hvorfor ikke teste han for malaria? Vise litt goodwill ovenfor den lokale klinikken? Joda. Testen ble tatt av en uerfaren student. Han sa den var positiv. Javel. Deretter kom det en mer erfaren en. Han sa den var negativ(!)

Men feberen gav seg ikke. I nesten to dager har det stått på. Så vi reiste like godt de ti milene tilbake til Bamako i dag. Bare sånn for sikkerhetens skyld (og litt for airconditionens skyld)!

Ellers alt vel!
Fam. Habostad

Hilsen fra Vest-Afrika

Aller først en gåte:

1+1=2

2+1=3

3+1=4

Så.., i perioder leter folk etter gull her vi bor. Tørketiden nå er en sånn tid. Dermed bar det av sted til gullminene for undertegnede også! En av mine venner er smed, og kommer tidlig om morgenen til minene for å smi utstyret til gullgraverne. Jeg fulgte han på jobben. Min oppgave var å lage te til arbeiderne! Vi fant litt gull den dagen – men ikke mye. Jeg har litt gullstøv i en pose som suvenir!

Gullgraverne jobber 5 dager i uken. Ikke på fredagene. Da ber de i moskeene. De arbeider heller ikke på mandagene, for det er djevelens dag uti utmarka. Jeg vet ikke om det er i frykt eller i respekt at de ikke jobber da. De er sparsomme med opplysninger til meg.. Det ville uansett vært en kjempetabbe for oss å gå dit på mandagene for å teste fenomenet.

En annen greie er at jeg har skaffet meg gevær. Det er ikke mye «wildlife» å skryte av lenger – men håper å få has på en fugl i ny og ne! Avgiftene for jakt er betalt, så nå venter jeg på opplæring.

Akkurat nå er vi på retreat i Bamako. Temperaturen er på oppimot 40 grader. Tørt og støvete. Levi er blitt forkjølet fordi vi bruker aircondition. Den står på 30 grader! Jeg kunne klart meg uten – slik som det er i Naréna. Å veksle temperatur altfor mange ganger til dagen gjør meg litt forvirret. Det er som om varmen ute blir enda varmere. Men her får kona bestemme!

På retreatet har vi lært at Gud «må» være treenig - fordi Gud er kjærlighet. Kjærlighet består av elskeren, den elskede og elskoven (fritt etter Augustin). Tygg på den!

Vi har nettopp feiret påske i landsbyen, omtrent slik feiret jula. Alt gikk vel. Initiativet fra de lokale kristne og andre kristne er upåklagelig. En liten måloppnåelse var det da en av de trofaste for første gang (tror jeg) sang en selvlaget sang til ære for Jesus. Kvinnene og barna likte det! Mannfolka var ikke blygere enn at de våget å stille et par spørsmål om vår måte å faste på. Inntrykket er at de var fornøyde med svaret og måten det ble gitt på. Slik blir vi litt etter litt mer kjent med hverandre.

Det er en utfordring å preke påskebudskapet inn mot en slik kontekst som vi har. Jeg valgte å «pakke det inn» i en gammeltestamentlig historie. Jeg fortalte om Moses (som de kjenner til) som satte en slange (opphøyet den) foran folket i ørkenen. De som så på den ble friske. En slange er normalt et symbol på død og – men her blir det snudd til å være et symbol på livet. Offer handler også om at noe dør for at vi skal kunne fortsette å leve. Her vi bor ofres det jevnlig. Nå er veien ikke lang til Jesus som også ble hengt på et tre – som slangen. Hans død gir liv.

Vi gleder oss over at språket går inn litt etter litt, over hver regndråpe som kommer, over hvert friske vindpust, over en liten kjerne trofaste kristne som kommer til oss, over alle de som kommer til de nasjonale evangelistene i hemmelighet, over gode samtaler og spørsmål.

Nå venter vi på å få forsterkninger i misjonærstaben til sommeren – og ikke minst på vårt nye hus. Det gjenstår bare noen uker.

En liten ting til: Naréna trenger en lærer/ettåring o.l. Se på f.eks. selstomali.blogspot.com eller nlm.no for ytterligere opplysninger.

Tamba